På McDonald’s i Sandnes tar vi et siste farvel med det vi regner som den ytterste sivilisasjon. Det er nesten med sorg i blikket vi spiser våre hamburgere, med tanken i hodet at det er mulig vi ikke får ordentlig mat på en god stund. Vi forbereder oss mentalt på å forlate vårt eget element og utforske det som våre forfedre regnet som hverdagslig for hundrevis av år siden. Vi er klar. Nå går turen til Forsand.

Forsandmoen har en sammenhengende bosetningshistorie som går over nesten 2000 år, fra 1500 f. kr. til 1.500 e. kr.. I halvparten av tiden har bosetningen vært organisert som en landsby, med sterke sosiale og økonomiske forbindelser mellom gårdene. Alt i bronseladeren visste disse menneskene å gjødsle åkrene sine slik at bosetningen kunne ligge fast i århundrer. Dette førte til at de kunne investere i stor og velbygde hus.

Her er alle i gruppa utenfor bronsealderhuset vi overnattet i: Fra venstre Øystein, Eivind, Elvedin, Simen, Katrine, Jan Erik, Kenneth og Stig.
Her ser vi smia. Her lagde de keramikk og sverd og lignende.
Her er et bilde av gildehallen, men du får ikke se hele huset på bildet for det er 31 meter langt.

Den norske kongen var nylig på besøk på forsand. Der fikk han mat som var leget på den gamle måten med kokegrop som ble laget for anledningen med plass til 20 store lammelår. Fra gammelt av ble gildehallen brukt til en samleplass for de som bodde i nærheten for å ta opp forskjellige oppgaver. Det kan ha vært et slags festhus der de samlet seg for å feire.

Her lager vi smør på den gamle måten. I stampen er det bl.a. fløte og litt salt. Her er det Simen som stamper smøret. Dette var et tidkrevende og ganske krevende arbeide, derfor gjorde vi det etter tur. Omsider var vi sp heldige at vi til slutt fikk smake verdens beste smør.
Brødbaking: I slike ovner som denne stekte folk i jernalderen sine brød. Først måtte ovnen varmes opp, før vi begynte steikingen. I mellomtiden kjevlet vi ut brødene. Ovnen er laget av leire.
Vi fikk vårt eget lammekjøtt kokt på ekte jernaldervis, her I en kokegrop inne I smia. Kjøttet lå godt og kokte under varme steiner og torvmatter. Det var faktisk utrolig effektivt, kjøttet ble godt og gjennomkokt. På dette bildet blir kjøttet tatt opp.
Dette er en kokegrop. Denne gropa fungerte som en veldig god ovn. De fyrte opp i hele gropa, så la de kjøttet inn i blader og dyreskinn, og la det mellom en masse varme steiner. Deretter ble alt dekket av torvmatter, og lå og kokte ca en time. Dette er en effektiv måte å lage kjøtt på. Kjøttet vi spiste ble også kokt på denne måten. Denne gropa er temmelig stor. Da kongen kom hit, stekte de 20 lammelår i denne gropa.
Et bilde fra grasgraden. Det gammelnorske ordet gras svarte til det moderne botaniske begrepet urter, altså ikke-foredlete planter. I Snorres beretning om dronning Ragnhilds drøm, der hun drømmer om lagnaden til sin sønn, står det at hun står i grasgraden. Grasgarden er en innhegning med vekster og nytteplanter som er kjent fra forhistorisk tid. Mange er i bruk den dag i dag, mens andre finnes i den viltvoksende floraen. De eldste hagene vi kjenner til i Norge er laukgardr og kvanngardr. De er kjent fra de eldste lovtekstene, der det er bestemmelser for disse hagene. Vekstene i disse hagene må ha vært veldig viktige for jernaldermenneskene, for det var strenge straffer for de som stjal derfra.
Om kvelden første dagen spiste vi jernaldersodd. Dette er en slag suppe. I sodden var det lammelår, løk, gullerøtter og urter fra grasgarden. Lammelåret ble stekt i kokegrop, siden delt opp og blandet med kokte grønnsaker i en suppe.
Noe av det første vi la merke til ved jernaldermuseet var det altoppslukende market. Kun bålet kastet et lyst skjær, og bålet ble et naturlig samlingspunkt. Sent om kvelden, når vi satt rundt bålet, diskuterte vi måter jernaldermenneskene underholdt hver andre på. Mørket var selvfølgelig et sentralt samtaletema, da som nå, og i de tider visste de lite om naturfenomener og lignende. Derfor ble mørket skummelt og uhyggelig. Hva som helst kunne gjemme seg i mørket. Derfor fant de på en masse skumle skapninger. En uventet lys, en ukjent sangfugl kunne bli en illsint gud i dyreskikkelse eller et vesen fra verdens indre grotter. Fantasien blomstret i jernalderen, og la grunnlag for ne fantastisk mytologi. Vi kunne kjenne på oss at i dette mørket, hvis vi hadde vært jernaldermennesker, ville vi ha vært livredde om en lys fra et insekt hadde overrasket oss, og kanskje fått det til å bli et blodtørstig uhyre.
Jaa…. Her sitter vi ved frokostbordet, trøtte og røykstinkende. Vi hadde ikke sovet godt og var sultne etter den spede maten kvelden før. Det var i hvert fall en trøst at vi fik skikkelig frokost med brød og pålegg som ikke var på langt nær så gammelt som resten av Landa… og her inne var det heller ikke tåke, og det luktet ikke vondt.
Keramikken har vært en del av Landa Fortidslandsbyen , helt fra de eldste bosetningen. For å kunne varme opp vann måtte de ha krukker som de varmet vannet i, og andre ting som de trengte krukker og andre keramiske hjelpemidler til. Kunsten og mønsteret ved og på krukkene var ikke primitivt, de hadde utviklet mønster som i dag er vanskelig å fremstille. De hadde også utviklet utstyr som de brukte for å lage disse keramiske hjelpemidlene og den keramiske kunsten. Når de skulle lage de keramiske gjenstandene gikk de og hentet leire, som befant seg rett i nærheten. Av leire kunne de fremstille vindunderlige kunstverk. Da vi var på Landa Fortidslandby laget vi slike krukker, som du ser på bildet.
Selv et ekte jernaldermenneske blir en gang lei av å spise sodd med urter og brød med sandsmak. Så raskt vi kom oss til sivilisasjonen løp vi til McDonald’s for å stille vår sult og

Gi etter for våre moderen, urbane behov. Det smakte!

Sidene er utviklet av never.no